Norsk fotohistorisk forening inviterer til:
Christopher Williams Standardpose [Standard Pose]
Fotohistorisk lesesirkel (kapittel XI)
Kulturhuset, Oslo 9.3.2026 Kl. 17:00. I Biblioteket.
Torsdag 9. april kl. 17:00 er det klart for den ellevte installasjon av NFHFs fotohistoriske lesesirkel!
Denne gangen er det den amerikanske konseptkunstneren Christopher Williams som er tema, med noen tekster og videoer som grunnlag. Kanskje spesielt relevant nå i forbindelse med «Usynlig Til Stede», og anmeldelser og samtaler knyttet til boka.
Lesegrunnlaget for denne gjennomgangen er to videoer fra MoMa og Whitechapel Gallery, samt en kortere tekst fra Bergen Kunsthall og en litt lengre tekst av Dietrich Dietrichsen.
Håkon Bergseth, fotograf ved Norsk Teknisk Museum, innleder. Her er hans skrevne introduksjon:
Jeg er spesielt interessert i å snakke det «diegetiske» ved arbeidet til Williams, som er en sentral del ved arbeidet hans, en kunstner med «diegetiske evner» i følge teksten. Hva menes med «diegese» i denne teksten? Deidrichsen hevder at det er noen bilder som tilsynelatende ikke trenger å være en del av en diegetisk struktur for å bli oppfattet som «estetiske» objekter. Slik jeg forstår det, så hevder teksten at disse bildene tilsynelatende ikke trenger å bære med seg et vitnesbyrd om sin egen tilblivelse som kunst - en type kunst hvor de diegetiske betingelsene er umerkelige, men like fullt er denne kunsten betinget av diegesen. Kunsten hvor diegesen er “umerkelig” er I følge Diedrichsen mer i henhold til ny-konservative idealer, med en naiv forestilling om kunstneren er et ekspressivt subjekt og hvor kunsten og det mimetiske tilsynelatende alene, og uavhengig av diegesen øyeblikkelig vekker sanseoverveldende tilfredsstillelser. Kommer dette idealet til syne i Storm Bjerkes anmeldelse av «Usynlig Til Stede» i Kunstavisen der han skriver: «Sanseopplevelsen av kunst blir del av bildets evne til å kommunisere et innhold og bildenes form blir et redskap for kommunikasjon.
Et begrep som «verkshøyde» som definerer et minstemål av skapende aktivitet fra en opphavsmann, er avgjørende for den juridiske definisjon av kunst, men spiller liten rolle i tekstene. De fleste bildene i boken er nærmest blottet for annet enn informasjonsverdi og er avhengig av teksten for å vekke interesse og få en dypere mening.» Er dette en del av det som i teksten omtales som den «evinnelige laterale henvisningsstrukturen», som bilder som ikke er ihht de nevnte «ny-konservative idealene» er spesielt utsatt for, bilder som lett blir «rent instrumentelle» og «gjennomsiktige»?
Det er en type bilder som Williams jobber med som minner om museums gjenstandsbilder. Det er lett å se for seg at bildet som i Diedrichsens tekst ender på tollauksjon og dermed kommer ut av en «sin opprinnelige diegetiske struktur», er et bilde som minner om gjenstandsfotogafiet.
Send oss en e-post om du vil være med, slik at vi får reservert tilstrekkelig med plasser: post@fotohistoriskforening.no. Samtidig sender vi teksten og lenkene til interesserte.
God lesning!
